Ønskereprise: "Vi er advart nå"

Det var mildt sagt ikke spesielt oppløftende å komme hjem til siste voldtektsnytt fra Oslo. Det eneste oppløftende i de siste dagenes debatt er at det faktisk diskuteres konkrete tiltak mot den økende volden, og ikke bare hvordan potensielle ofre kan gjøre seg mindre voldtagbare. Her er kronikken jeg skrev i Bergens Tidende 14. juli i sommer, som svar til Hilde Sandviks utspill et par dager tidligere. Saken finner du også publisert her, og Sandviks kommentar her.

Vi er advart nå

Hva er følgene av at kvinners oppførsel gang på gang blir hovedpoenget i voldtektsdebatten? spør Marie Aubert i sitt tilsvar til debattredaktør Hilde Sandvik.

Sandvik skrev i BT 8. juli om Harald Andersens uttalelse fra 2002, der den daværende lensmannen hevdet at enkelte kvinner med sin oppførsel «ber om å bli voldtatt». Sandvik gir Andersen rett, etter å ha observert overstadig berusede jenter på byen.

For å si det med en gang: Jeg er enig i Sandviks argumenter et godt stykke på vei. Jeg ser ingenting provoserende i å be folk passe på seg selv. Det er sunn fornuft å si «ikke gå alene og drita hjem fra byen hvis du kan unngå det». Det er greit å oppfordre til å gå i følge. (Jeg reagerer riktignok sterkt på metaforene som brukes i denne sammenhengen. Hvordan er det å krenke andres kropp, med det det kan romme av trusler, blåveiser, brukne neser eller ødelagte underliv, relatert til å "stjele en lommebok" mens noen ikke passer på? Er det meningen at vi skal se på kvinnekroppen som en omvandrende risikofaktor i seg selv?)

Men «hun ba om det»-holdningen smitter også over på behandlingen av lovbruddene. Nylig frifant Oslo tingrett tre menn for gruppevoldtekt. I frifinnelsen ble det lagt vekt på at offeret hadde hatt en frivillig one night stand med en helt annen person dagen før, og retten mente dette gjorde henne mindre troverdig som offer.
NRK Brennpunkt avslørte i mai at politiet brukte fire måneder før de overhodet avhørte de mistenkte i en voldtektssak. Til Dagbladet sa offerets advokat Lars Marius Holm at problemet med den lave oppklaringsprosenten i voldtektssaker kan ligge i treg etterforskning og manglende vilje til å prioritere sakene.
«En aktiv seksualkultur» (og hva er nå det? At jenter faktisk har sex, eller til og med har glede av det?) «øker risikoen for å bli utsatt for seksuelle krenkelser eller voldtekt fordi kommunikasjonen rundt grenser synes i en del tilfeller å være krevende» hevdet Marianne Sætre og Veslemøy Grytdal i en rapport utgitt på vegne av Oslopolitiet (NTB, 24. mai).

Når tingrett og politi tilsynelatende er mer opptatt av at voldtektsofrenes oppførsel enn av å etterforske forbrytelsen, forteller det om vaklende rettssikkerhet for halvparten av Norges befolkning. Antagelig ville advarsler som Hilde Sandviks utløst mindre diskusjon hvis ikke forestillingen om at kvinner har «bedt om det» satt så dypt i samfunnet som skulle etterforsket og dømt overgrep.

Kvinners rusinntak i voldtektssaker ble av NRK Brennpunkt i mai kalt «debatten ingen tør å ta». Sandvik istemmer: "Kvifor skal mødrer ikkje lære jentene våre at også kroppen kan ranast?" Etter å ha fulgt vårens voldtektsdebatt, framstår denne problemstillingen for meg som fullstendig snudd på hodet. Er dette virkelig noe ingen sier?
Kvinners uvettige oppførsel, alkoholbruk, manglende evne til å sette grenser, "angring" eller tilbøyelighet til å rave rundt med rumpa utenfor skjørtet er jo nettopp hovedpoenget i årets debatt – og de fleste foregående års debatter.

Hvor er analytikernesom undersøker hva slags holdninger voldtektsmenn sitter inne med? Debatten om hvorfor menn voldtar i fylla, refleksjonene over deres alkoholbruk og kvinnesyn? Hvorfor ser ikke flere kommentatorer på hva politiet gjør for å oppklare sakene, om sporsikringen holder mål, eller hvordan juryordningen fungerer i voldtektssaker?

Problemet er ikke at Sandvik eller Andersen snakker om hvordan kvinner kan prøve å unngå risikofylte situasjoner. Problemet er at når debatten, gang på gang, ender i «Men jenter er nå bra dumme også, da!», gjør det ikke underverker verken for henleggelsesprosenten eller voldtektsofres rettssikkerhet. Vi er advart nå.

(BT, 14. juli 2011)

New York i topp fem

Siden jeg er mer enn gjennomsnittlig glad i å lage lister, passer det fint å oppsummere en uke i den beste av alle byer på denne måten. Åhhh, jeg lengter tilbake allerede. 

Fem minneverdige øyeblikk

1: Besøke Coney Island, et absurd og fantastisk sted som ikke har opplevd forandring på en femti års tid. Høststengt og slitent tivoli, pølsebuer med gamle skilt (og overraskende gode pølser), rusle ut på piren der polakker og latinoer fisker med stang, og få fregner av den varme sola mens man ser på et uendelig Atlanterhav.

2: Jogge (vel, gå en del også) i et nydelig høstfarget Central Park, rundt vannspeilet, og på tilbakeveien støte på Birgitte som er på vei inn i parken med kaffe, uten at vi har planlagt å møtes. Det er da det nesten kjennes som man bor der, og det er den følelsen man vil ha.

3: Treretter på Spice Market i Meatpacking, crossover mellom fransk og asiatisk fra superkokk Jean-Georges Vongerichten.

4: Finne drømmeveske på 70 prosent og klare å prute den ned enda mer.

5: Plutselig få bord på Balthazar i SoHo etter tretti sekunder, som ved en guddommelig inngripen, når det egentlig er halvannen times ventetid og man er fryktelig sliten etter å ha tråkket i byen hele dagen.

Fem beste: Mat

1: Pork porterhouse på Balthazar fulgt av sjokolade pot du créme.

2: Blåskjell dampet i kokosjuice med thaibasilikum på Spice Market.

3: Tandoori med geit i Little India (ikke jeg som bestilte, men jeg fikk tjuvsmake).

4: Mac and cheese med fire forskjellige oster og sprøstekt bacon på pub i Williamsburg.

5: Polentaburger med panert squash og masse annet og raspberry red wine reduksjon på veganstedet Blossom.

Fem ting jeg vet om nå som jeg ikke visste om sist:

1: Det er svært utbredt å kle ut hundene sine, i hvert fall de små, i gensere. Det er egne butikker med Canine Fashion, der de utvider spekteret med blant annet grisedrakt og kudrakt til hund. Motehunden ser for øvrig ut til å være rød golden retriever.

2: New York har imponerende mange velkledde gamle. Fra gamle svarte menn som har matchet hele drakten sin med beige dress, rød skjorte inni, røde sokker og beige hatt med rødt bånd og tofargede sko i rødt og beige. Til de fingerspiss-soignerte og diskret svinedyrt oppdressede gamle damene og mennene på Upper West Side, der vi bodde.

3: Man anmodes om å løpe og gå EN vei (mot klokka) rundt vannspeilet i Central Park.

4: Hvor godt det er med kaffe og Banana Walnut Bread.

5: Zabar's på Upper West Side, fantastisk gammel jødisk kolonial/kafé/deli med strenge og pent pyntede ekspeditriser med hårnett og billige deilige frokoster.

Fem morsomme ting:

1: En mann som sto og ventet på Penn Station med et pappskilt med ALVY SINGER (Woody Allens karakter i «Annie Hall»).

2: Første møte med Coney Island: En gjeng godt voksne og godt brisne menn, et par av dem i cowboyhatt og med bar overkropp henger på baren Cha Cha's på boardwalken i sola. De spiller jukeboks så vi hører det hundre meter unna med gamle slagere (Runaway, Burning Love, Rainy Day Women osv) og synger av sin aller fulleste hals. To av dem danser med bred hofteføring med en svært fillete uteligger, som ser ut som han ikke har hatt det så moro på ukevis.

3: En annen godt voksen mann på Coney Island slo av en prat ved pølsebua og fortalte oss grundig om hotdogens opprinnelse (nettopp her på Coney Island), før han spurte om han kunne få en norsk mynt av oss siden han samlet på mynter fra hele verden. Vi hadde ingen, men han fikk en svensk og var like fornøyd med det.

4: Drive hipsterbingo i Williamsburg. Det nye hot shit for menn er tydeligvis collegejakke med hvite ermer og nittitalls puddelsveis. Vi fant fram til Bedford Avenue ved å følge hipstersporet: en sliten racersykkel her, et par store hvite briller der.

5: Skilt på Zabar's med SOME SUSHI MAY CONTAIN RAW FISH.

Fem minneverdige replikker:

1: Svinedyrt kledd dame på 86. gate kjefter på den lille bikkja si som illbjeffer på en skater: It's only a skateboard, Maya! Stop it!

2: Irakisk taxisjåfør til Birgitte (riktignok på vei hjem fra flyplassen i Buffalo, men hører fortsatt til turen): You are beautiful! Not like fat American women!

3: I en nattestille gate i West Village blir vi stoppet av en mann som peker på en annen mann som sitter på fortauet: This guy says he looks like a gangster! Do you think he looks like a gangster? Vi rister på hodet, litt usikre på hva som er riktig svar, og mannen på bakken rykker synlig til. Når vi går videre mumler han: I'll fuck you both like a gangster. How 'bout that?

4: Jente fra Nederland eller Tyskland kommer bort til oss utenfor billettluka på Metropolitan Museum of Art og spør om vi vil ha de 25-dollars inngangsbillettene hun har forhåndskjøpt på nettet for ti dollar til sammen. Det vil vi gjerne. Når vi spør hvorfor hun selger dem sier hun: Oh, I can't go. It's just too big.

5: Birgitte, litt forstyrret i blikket og med armene fulle av kasjmir på Uniqlo: Skal vi bare kjøpe alt sammen og ikke tenke på det? 

- og denne som en bonus:

6: Jeg: Hvorfor har han tiggeren skilt med "hjemløs veterinær? Birgitte: Vet betyr veteran, Marie.

Den snille gutten

Jeg har spilt Paul Simon hele dagen. Det er lenge siden sist, men han fyller 70 år akkurat i dag, og for en skatt av låter det er når man først begynner å gjenhøre. Bare koringa på Mother and Child Reunion er til å dø for, jeg må holde meg for å ikke begynne å danse på fortauet når Lydverket setter av hele sendingen sin til bursdagsfeiring, og den berger meg gjennom alle oppvaskers mor litt seinere på kvelden.

En stund, særlig i første halvdel av tjueåra, tøffer man seg med hva slags musikk man liker. Ikke nødvendigvis slik at man juger, det er liksom mer snakk om å underslå ting. I en del år var jeg genuint skeptisk til artister som var for glade, for polerte, for snille, for lette å like. Det var andre ting som ga kred: sinte fresende mørkemenn med heroinistfortid, deprimerte vegetarfanatikere med pubertalt problematiske forhold til hjembyen, forpinte singer-songwritere, selvmorderiske elektronika-artister.

Paul Simon er ikke tøff. Han er ikke kul, han er snill, han er soft, og ganske ofte er han glad. Det er dessuten vanskelig å innrømme i sin sinteste ungdom at du med hjerte og sjel elsker den musikken du sovnet til i baksetet på sommerferie da du var ti. Jeg er vokst opp med alle Paul Simon-platene, jeg vet nøyaktig når folkemengden i Central Park bygger opp sine fjerne jubelbrus på Concert in the Park-cd-en, jeg husker å for første gang høre introen på The Boy in the Bubble da jeg var sju og Graceland kom ut. Det er musikken til foreldrene mine. Men nå kremter jeg høyt og sier: det er min også.

I rekken av "du vet at du er voksen når...."-øyeblikk kan jeg nå føye til ett: når du kjenner at du elsker Paul Simon minst like høyt som, og kanskje høyere enn, alle de bistre misantropene, og muligens har gjort det bestandig. På grunn av akkordoverganger som får hjertet til å løfte seg. På grunn av 50 ways to leave your lover, Late in the Evening, You can call me Al, Me and Julio down by the School Yard og hundre andre popsanger som er så slitesterke at du kan vaske dem på 60 grader i tretti år og fortsatt kunne regne med at de redder en fest fra å dø. Og verdens vakreste, reneste stemme. Det kan være så enkelt som det.

Patrioten

Jeg har bodd to år på Torshov. Det går bra på omtrent alle måter. Det går mange busser og trikker hit, det tar heller ikke spesielt lang tid å bruke beina om man skal til sentrum. Det finnes billige matbutikker og dyrere matbutikker, en park det går an å spise is i og en grønnsakshandler som er bra og nær sagt alltid påfallende blid.

Jeg tilbrakte nitten år i Akershus. Jeg har bodd på Sogn studentby, på Grünerløkka, i Bergen og på knøttsmå forblåste steder på Sunnmøre. Men jeg kan ikke huske at jeg utviklet en tilsvarende følelse av lokalpatriotisme, på såpass kort tid, som den jeg nå går og paraderer for alle som gidder å høre på. Jeg skryter noe helt hemningsløst av Torshov. Spør du meg om jeg liker nabolaget mitt, kan du regne med at jeg hever stemmen som en annen Oslo-los og snakker et kvarters tid om bydelens sjel, bydelens særegne og røffe, men vakre vesen, blandingen av ung og gammel, edru og full. Jeg trekker fram Strøm-Larsen, byens mest tradisjonsrike slakter, kan ikke kalle deg kjøttspiser før du har vært der, jeg snakker i vei om uteserveringen på Oskar Braaten, sol til klokka ni!, selv om jeg stort sett heller havner litt lenger ned i byen når jeg skal ut. Hvis jeg blir ekstra revet med kan jeg finne på å si at Torshov er blitt overtatt av barnevognmafiaen og at Sandakersenteret har sin sjarm, tross alt (!). Er jeg i dette hjørnet kan jeg til og med føle et visst skakt fellesskap, eller noe som ligner, når jeg går forbi hospitsene nedover i Vogts gate der narkisene og gærningene og sykkeltyvene står og henger og skriker, for det er jo Torshovs narkiser og gærninger og sykkeltyver, mine narkiser og gærninger og sykkeltyver.

Og det er ikke bare meg. Flere venner har plutselig fått oppsiktsvekkende brennende hjerter for bydeler der de har tilbrakt et par knappe år, for ikke å si måneder. Det trenger ikke å ha vært annet enn en uvanlig opphetet budrunde som gjorde at det ble Sagene i stedet for Kampen, men nå kan de ikke tenke seg å bo noe annet sted noengang. Folk snakker med glød om akkurat deres sure gamle pornokioskeier (en skikkelig personlighet) og snåle interiørbutikker som beriker strøket. De har begynt å heie på Skeid eller andre lag de knapt nok hadde hørt om for et år siden. Vi er blitt tretti år gamle osloloser, vi går med liv og lyst inn for å skape oss røtter og lokaltilhørighet på rekordtid. Det er som om vi prøver å veie opp for at vi ikke har bodd noe sted i mer enn tre år av gangen sammenhengende siden vi flyttet hjemmefra.Som så mye annet: det er vel noe med alderen. Det er kanskje også noe med det første eller andre stedet man har kjøpt leilighet. Det er ennå noen år til flytting på landet eller forstaden blir aktuelt, hvis det noengang blir det. Samtidig er man ferdige med studenthjem og kollektiv og frimodig zapping mellom studiebyer. Man vil bo et sted. Mer enn det, man vil høre hjemme et sted. Det er ikke så rart.

Det er likevel ikke til å komme fra: Jeg har begynt å se lenge inn av vinduene på St.hanshaugen når jeg går tur der. Jeg er blitt litt misunnelig på folk som har hageflekk. Om et par år vil den nyervervede lokalpatriotismen få sin ilddåp. Det er faretruende sannsynlig at det går pinlig glatt å bytte den ut mot en større leilighet med badekar.Men inntil da er det fremdeles mulig å konsentrere seg om dette: Den sære nærbutikken. Den lokale slakteren. Fotballaget på Voldsløkka. Parken. Sin egen balkong.