Når de levende døde våkner

I november og desember pågikk en serie med zombiefilmer på Cinemateket. Her er artikkelen jeg skrev til Cinemateketkatalogen i forbindelse med serien.

I zombiefilmene kan man både se rasisme, terrorfrykt og angst for pandemier, forteller forsker Steen Ledet Christiansen.

- Det interesserer meg å se hvordan zombiefilmen har endret seg – fra Romero gjenoppfant sjangeren med Night of the living dead til vår tids zombiefilmer med frykt for virus og pandemier, sier Steen Ledet Christiansen, førsteamanuensis ved Institut for kultur og globale studier ved Universitetet i Aalborg.
For noen år siden gjorde han en livslang forkjærlighet for zombiefilm om til seriøs forskning. Den underholdende, men dypt pessimistiske filmsjangeren har beveget seg fra subkultur til mainstreamfenomen. Samtidig uttrykker zombiefilmene de hemmelige skrekkforestillingene i samfunnet – enten det handler om overforbruk, pandemier eller terrorfrykt, mener forskeren.

Sexy vampyr, stygg zombie
Sammen med vampyren er zombien vår tids mest populære filmmonster. Det er likevel svært langt mellom den sexy, jomfruelige fjortisvampyren Robert Pattinson i Twilight til de blodtørstige, språkløse og ganske ekle levende døde. Så handler også de to skikkelsene kulturelt stt om helt ulike ting.
- Fortellingene om vampyrene har alltid vært koblet til menneskets sexliv på et eller annet plan. De handler om vårt eget undertrykte begjær, mens zombiene er en trssel som kommer utenfra. Der vampyrskikkelsen dreier seg om usikkerheten på vår egen kropp, handler zombiefilmene om frykten for en fremmed kropp, sier Christiansen.

Voodoo-inspirert
Mens vampyrfilmene har sitt opphav i litteraturen, dukker zombien som kulturfenomen først opp på film. Forestillingen om en levende død har røtter blant annet i voodoo-kulturen på Haiti, der å gjøre noen til en zombie kunne utføres som en straff fra medisinmann eller prest. Men det finnes også paralleller i den amerikanske kulturen mot slutten av 1800-tallet, i historier som Dr. Jekyll og Mr. Hyde og Elefantmannen. I takt med at det amerikanske storsamfunnet vokser fram skapes det en frykt for det ukjente i vår egen kultur, og for det fordreide, ugjenkjennelige mennesket.
Den tidligste zombiefilmen er White Zombie fra 1932, der Bela ”Dracula” Lugosi får en heksedoktor til å forvandle kvinnen han selv er forelsket i til en slags zombie-slave for å lure henne vekk fra sin forlovede. I I walked with a zombie fra et drøyt tiår senere får vestlige plantasjeeiere får brynt seg på vestindisk voodoo.
- I disse tidlige filmene er zombien et offer, en slave. De første zombiefilmene kommer på en tid da de vestlige kolonimaktene er på sammenbruddets rand. På denne tiden er zombien et veldig klart symbol på frykten for det ikke-vestlige, primitive mennesket, sier Christiansen.


Fra kjøpesenter til smittefrykt
Det store vendepunktet i zombiefilmsjangeren kommer med George A. Romero, med filmer som Night of the Living Dead (1968) og Dawn of the Dead (1975). Romero gir sjangeren en ny og samfunnskritisk dimensjon: Her er zombiene flyttet inn i det hvite, amerikanske velferdssamfunnet, og filmene behandler både overforbruk, borgerrettigheter og totalitære samfunn. I Dawn of the Dead finner vi et av de tydeligste eksemplene når hovedpersonene søker tilflukt fra zombiene i et kjøpesenter – selve symbolet på forbrukskulturen. Romero får mange etterfølgere som zombieregissør, men etter ham endrer sjangeren seg lite de neste årtiene. Først rundt år 2000 beveger de levende døde seg ut av subkulturen og inn på de store mainstreamkinoene, med kjente regissører som Danny Boyle og med store skuespillere på rollelisten.
- I Romeros filmer er voodoo-dimensjonen fjernet fra zombiefenomenet, men vi får ikke noen ny forklaring på hvor zombiene kommer fra. De er en trussel som kommer utenfra, en fremmed kropp. Rundt årtusenskiftet begynner trusselen å oppstå gjennom vår egen kropp. Nå handler filmene i større grad om mennesker som blir gjort til zombier gjennom feilslåtte medisinske forsøk eller eksperimenter som menneskene selv er ansvarlige for. I Danny Boyles 28 days later, som jeg mener kan ses som den første av den nye generasjonen zombiefilm, skapes en pandemi gjennom at man prøver å utvikle bedre soldater. I I am Legend, opprinnelig en vampyrroman, blir zombiene til gjennom et feilslått forsøk på å kurere kreft.
- Hvorfor kom denne utviklingen akkurat da?
- For det første speiler filmene frykten for nettverkssamfunn og globalisering. Smitte og sykdom kan spre seg langt raskere når folk blir tettere forbundet med hverandre. Møtet med andre kulturer blir også mye mer umiddelbart, og Vesten opplever eksterne og interne terrorangrep som svar på sin måte å håndtere andre kulturer på. Folk blir redde for at det kjente kan vise seg å være noe fiendtlig. For det andre peker filmene på faren for løpsk bioteknologi, i en tid der kloning og eksperimentering med naturen blir mer og mer alminnelig.

Bush-parodi
Med fare for å spolere noen overraskelser for helt ferske zombiefilmpublikummere: det ender sjelden særlig rosenrødt i denne sjangeren. Zombiefilmene er nesten uten unntak pessimistiske undergangsfortellinger, der det verken finnes noen vei ut eller noen trøst på menneskehetens vegne. De som måtte klare å komme seg levende gjennom halvannen times filmlengde med zombiene betaler som regel en høy pris: De ender ofte med å miste sin egen menneskelighet og godhet, ved å selv bli brutale mordere, vende seg mot sine egne eller isolere seg i destruktive småsamfunn. I Romeros Land of the Dead (2005) er det zombiene som har overtatt verden, og menneskene forskanser seg i et inngjerdet og kontrollert samfunn. Både her og i andre filmer stilles spørsmålet indirekte om hva som egentlig er forskjellen på menneskene og zombiene, og hvem som kan kalles den moralsk høyerestående arten.
- Land of the dead var nærmest en karikatur på Bushs USA. Her beskyttes folk så mye mot ondskapen at de selv blir onde, sier Christiansen.


Angsten for fellesskapet
Forskeren mener det er langt fra tilfeldig at zombiesjangerens renessanse kommer parallelt med begrepene om det globale, åpne samfunnet. Selve kjernen i zombiefilmene er kanskje nettopp menneskets redsel for å bli oppslukt av det store fellesskapet og miste sine egne grenser.
- Vi mennesker holder oss fast i vår egen identitet. Zombiene er mennesker som har sluttet å være individer. De har fått felles identitet, de er like. Budskapet er tydelig – når individet blir oppslukt av massen går det galt. Filmene uttrykker angsten for at fellesskapet skal endre seg fortere enn vi kan styre, og for at vi som individer skal bli utslettet. Slik blir det også temmelig symbolsk med den mye parodierte spisingen av hjerner, som vi finner i enkelte tidlige zombiefilmer – mye av identiteten vår knyttes jo til hjernen, sier Christiansen.
- Er det en klassisk “naturen mot kulturen”-konflikt, det siviliserte mot det dyriske?
- Nei, ikke helt. Zombien har absolutt dyriske trekk, men samtidig er den noe mennesket selv har skapt og er ansvarlig for. Slik blir zombien en vanskapning, som står mellom naturen og kulturen.

Lille zombie, hva nå?
I Skandinavia har ikke zombiefilmene hatt noen markant plass i filmhistorien. Tommy Wirkolas halsbrekkende nazi-zombie-grøsser-komedie Død snø, som fikk et dedikert publikum også utenfor Norge, er et av unntakene.
- Det skandinaviske samfunnet har vært så homogent at man antagelig ikke har hatt behov for å diskutere «det fremmede» på samme måte her, mener Christiansen.
Død snø er en av mange zombiefilmer som også parodierer sjangeren. Ofte er oppblomstringen av parodier et tegn på at en sjanger er på vei ned, og Christiansen tror både vampyrer og zombier snart har passert middagshøyden i populærkulturen for denne gangen.
- Om fem års tid tror jeg zombiefilmene vil ha falt tilbake i subkulturen. Da er det nok et annet monster som vil overta.