Patrioten

Jeg har bodd to år på Torshov. Det går bra på omtrent alle måter. Det går mange busser og trikker hit, det tar heller ikke spesielt lang tid å bruke beina om man skal til sentrum. Det finnes billige matbutikker og dyrere matbutikker, en park det går an å spise is i og en grønnsakshandler som er bra og nær sagt alltid påfallende blid.

Jeg tilbrakte nitten år i Akershus. Jeg har bodd på Sogn studentby, på Grünerløkka, i Bergen og på knøttsmå forblåste steder på Sunnmøre. Men jeg kan ikke huske at jeg utviklet en tilsvarende følelse av lokalpatriotisme, på såpass kort tid, som den jeg nå går og paraderer for alle som gidder å høre på. Jeg skryter noe helt hemningsløst av Torshov. Spør du meg om jeg liker nabolaget mitt, kan du regne med at jeg hever stemmen som en annen Oslo-los og snakker et kvarters tid om bydelens sjel, bydelens særegne og røffe, men vakre vesen, blandingen av ung og gammel, edru og full. Jeg trekker fram Strøm-Larsen, byens mest tradisjonsrike slakter, kan ikke kalle deg kjøttspiser før du har vært der, jeg snakker i vei om uteserveringen på Oskar Braaten, sol til klokka ni!, selv om jeg stort sett heller havner litt lenger ned i byen når jeg skal ut. Hvis jeg blir ekstra revet med kan jeg finne på å si at Torshov er blitt overtatt av barnevognmafiaen og at Sandakersenteret har sin sjarm, tross alt (!). Er jeg i dette hjørnet kan jeg til og med føle et visst skakt fellesskap, eller noe som ligner, når jeg går forbi hospitsene nedover i Vogts gate der narkisene og gærningene og sykkeltyvene står og henger og skriker, for det er jo Torshovs narkiser og gærninger og sykkeltyver, mine narkiser og gærninger og sykkeltyver.

Og det er ikke bare meg. Flere venner har plutselig fått oppsiktsvekkende brennende hjerter for bydeler der de har tilbrakt et par knappe år, for ikke å si måneder. Det trenger ikke å ha vært annet enn en uvanlig opphetet budrunde som gjorde at det ble Sagene i stedet for Kampen, men nå kan de ikke tenke seg å bo noe annet sted noengang. Folk snakker med glød om akkurat deres sure gamle pornokioskeier (en skikkelig personlighet) og snåle interiørbutikker som beriker strøket. De har begynt å heie på Skeid eller andre lag de knapt nok hadde hørt om for et år siden. Vi er blitt tretti år gamle osloloser, vi går med liv og lyst inn for å skape oss røtter og lokaltilhørighet på rekordtid. Det er som om vi prøver å veie opp for at vi ikke har bodd noe sted i mer enn tre år av gangen sammenhengende siden vi flyttet hjemmefra.Som så mye annet: det er vel noe med alderen. Det er kanskje også noe med det første eller andre stedet man har kjøpt leilighet. Det er ennå noen år til flytting på landet eller forstaden blir aktuelt, hvis det noengang blir det. Samtidig er man ferdige med studenthjem og kollektiv og frimodig zapping mellom studiebyer. Man vil bo et sted. Mer enn det, man vil høre hjemme et sted. Det er ikke så rart.

Det er likevel ikke til å komme fra: Jeg har begynt å se lenge inn av vinduene på St.hanshaugen når jeg går tur der. Jeg er blitt litt misunnelig på folk som har hageflekk. Om et par år vil den nyervervede lokalpatriotismen få sin ilddåp. Det er faretruende sannsynlig at det går pinlig glatt å bytte den ut mot en større leilighet med badekar.Men inntil da er det fremdeles mulig å konsentrere seg om dette: Den sære nærbutikken. Den lokale slakteren. Fotballaget på Voldsløkka. Parken. Sin egen balkong.