lørdag, april 16, 2016

Det de burde ha spurt om

KK intervjuer en hjemmeværende trebarnsmor om godt moderskap. Det de spør denne aktivisten for hjemmeværende mødre om er:
  • Hva tenker du om læring i barnehage? 
  • Hva skaper trygge og glade barn? 
  • Hvorfor ble det deg og ikke ham som ble hjemme? (Helt tilfeldig, selvfølgelig.)
Hun siteres på dette: "Hvorfor skulle jeg gå mot mammainstinktet for å tjene penger vi ikke trengte? Disse årene kommer aldri tilbake. Den ekstra bilen eller det store huset kunne vi vente med."
If you say so.
Men det KK også burde ha spurt om er: 
  • Hvordan vil økonomien din se ut om du skulle bli skilt, slik femti prosent av oss blir? 
  • Hva slags jobb og inntekt vil du kunne regne med når du skal inn på arbeidsmarkedet igjen, etter å ha stått utenfor arbeidslivet i åtte-ti år? 
  • Hvor og hvordan vil du ha råd til å bo om du skulle bli alene?
  • Hva gjør såpass mange år som hjemmeværende med pensjonen din? Mulighetene dine til å få et boliglån? Størrelsen på eventuell trygd?
For alt jeg vet, har denne familien et gjennomtenkt forhold til akkurat disse tingene, og et godt svar på spørsmålene over. Forhåpentligvis har de det. For meg må folk gjerne droppe å jobbe, om de nå skulle slumpe til å både ha råd og lyst til det. Men i så fall: Sørg for at det er du som har råd, og ikke mannen din. Det er en svært farlig misforståelse å gjøre et mulig økonomisk selvmord til et spørsmål om hva som er best for barna og for mammainstinktet. 

mandag, april 22, 2013

Det kommer aldrig va över (En skikkelig subjektiv plateanmeldelse)


Jag är sexton år
Jag är platsen dom aldrig upptäckte
Jag är en storm från ingenstans
Jag kan krossa ditt hjärta

Jeg er tjueen og bor på tolv kvadrat på Sogn Studentby første gang jeg hører det. Jeg husker akkurat hvor. Det er inne på Platekompaniet-filialen ved Nationaltheatret, det er vinter og sol ute, januar om jeg ikke husker feil, og jeg står ved lytteseksjonen med de store høretelefonene på. Jeg har glemt hva slags vinterkåpe jeg hadde eller hvilke bøker jeg leste den vinteren, men jeg husker dette: Introen! Introen som umiddelbart er lyden av allsang på fest! Og så: Ge mig arsenik, för stan är full av tanter och tragik! Det treffer som et støt i ryggraden, så jeg retter meg opp og trekker pusten lykkelig og dypt, og når primalskriket kommer står jeg allerede med vidåpne armer og tar i mot: För jag vill veta om kärlek finns!

Akkurat det får jeg ikke vite den vinteren eller den våren. Jeg snubler og roter, det er fester og seine kvelder og dansing, tumlende over Youngstorget og Møllergata og Grensen, om natten, i vinterkulda, i høye støvletter, slår hull på strømpebuksa, jeg holder hjertet skjelvende mellom hendene, ensomhetens svarteste gråt i senga om nettene når nattbussen har spyttet en ut og man ikke har fått den meldingen man ventet på hele kvelden.

Det finnes andre plater, andre låter, men det er Håkan som en understrøm. Det er rusen og festen og dansen, der man strekker seg i et vårskrik, A-A-A, roper det over byen og takene, samtidig den fortvilende følelsen av at livet må være et annet sted, den egentlige festen foregår et sted der man ikke er og plutselig er man alene, alt rommes i albumet, i sangen, kjenn ingen sorg for meg Gøteborg, kjenn ingen sorg for meg, Sogn Studentby, Blindern og Oslo. Jeg og en venninne kjøper svenske Cosmopolitan fordi Håkan er midtsidegutt, vi henger ham på veggen som forsinket fnisete fjortiser, og vi elsker ham fordi han er så digg og så fin og aldri har hatt kjæreste før, men det er noe annet enn forelskelse, det er som å bli forstått, og i mange år synger vi sammen med ham.

Jag är tjugofyra
Bara en liten gnista
Bara ett ord kan sätta eld på en skog 

Jeg er tjueseks og bor i Bergen. Det blir gudhjelpe meg regnrekord den vinteren, leiligheten er trekkfull og huseieren en hoppende gal russisklærer. Jeg har fryktelig kjærlighetssorg og begynner å kjederøyke i ren protest mot alt sammen, løper på byen med folk jeg ikke kjenner, jeg vil bare hjem, men jeg vet ikke til hva. Håkan gir ut et album med coverlåter og jeg kan ikke fordra det heller. Han er blitt masete. Han er en evig hoppende og sprellende og hoiende gladlaks i stripete genser, som koketterer med sin fomling og sin usikkerhet. Jeg tror ikke på at kärlek finns, jeg tror heller ikke et sekund på Håkan når han påstår at han er kär i den fulaste flickan i världen. Åh, come on, din posør, din idiot, og ta av deg den jævla matrosdressen.

Jag är trettinio
Jag är ett tappat självförtroende
En pojke från förr är tillbaks igjen
Han bara står där
Och stirrar mig rakt ner i själen

Jeg er trettién og bor i den første leiligheten jeg eier selv, da han plutselig dukker opp igjen. Det er selvfølgelig en vinter, alltid om vinteren. Det nye albumet er 2 steg från paradise, og det er ikke hoiing og ikke mas. Det er bare fint. Håkan har fått noen unger, livet er roligere og alvorligere, en tyngde og en ny undring i låtene. Men jag tror/När jag går genom tiden/Att allt det bästa/Inte hänt än, jeg kjenner at jeg kan være med på det.

På konserten i mars går jeg med gamle venner og kolleger, det er som om hele salen er full av kjente, og vi synger både de gamle og de nye sangene av full hals og Håkan smiler stort til oss. Etter konserten treffer jeg ekskjæresten til en venninne foran scenen, vi gikk sammen på Håkan-konserter for ti år siden og vi sier i munnen på hverandre at det var liksom helt riktig å treffe deg her! - Håkan er liksom blitt voksen han også, sier han, - Han har vokst sammen med oss.

Og i dag, tre år senere det nye albumet, Det kommer aldrig va över för mig. Han stjeler som vanlig som en ravn, tittelsporet er skamløst rappet fra New Year's Day med U2, og The Killers, uti der er det masse åttitallssynth og Alphaville og Stone Roses og jeg vet ikke hva, andre spor er rene og varme som den svenske sommerkvelden og visesødmefylte som Olle Adolphson.
Det kan hende dette er den beste til nå.

Du kanske aldrig når det du vill nå
Men du når mig
Du kanske aldrig får den du vill få
Men du får mig

Jeg spiller det tjue ganger etter hverandre.
Du och jag, Håkan, du och jag.

Etiketter: ,

søndag, april 22, 2012

Om å være glad i folk. Møtet med Mike Leigh


På fredag intervjuet jeg Mike Leigh ganske kort for nettsidene våre i forbindelse med at han besøkte Filmens Hus, først for en master class og så et besøk på Cinemateket-visningen av Another Year. Mike Leigh har snilt hvitt julenisseskjegg, et kvasst blikk og en like kvass replikk. Jeg har ikke sett alle filmene hans, men jeg har sett en del, særlig fra de siste årene, og de treffer meg dypt. Det er filmer som uttrykker stor kjærlighet og medfølelse med karakterene, men som hjertebristende vondt viser fram svakhetene deres. Smålighet, sjalusi, ensomhet, selvmedlidenhet, faenskap.

I fjor brukte jeg timevis på å snakke om karakterene i Another Year med en venninne, særlig hvorfor det går så galt med Mary, hva det er som gjør at hun ikke klarer å forandre livet sitt, fanget i sin egen selvopptatthet, sitt desperate ønske om å holde seg ung og sin store skuffelse over hvor urettferdig livet har vært mot henne. Vi trakk linjer til folk vi kjente, til oss selv. Filmen er vakker og vennlig og nådeløs. Ikke engang det nydelige ekteparet Gerri og Tom, filmens varme sentrum, går fri. De er kjærlige og rause, og hjemmet deres står alltid åpent for de skakkjørte, ensomme vennene deres, de lager mat og åpner vinflasker til dem, byr på hjemmedyrkede grønnsaker, trøster dem når de gråter over livet og lar dem sove over når de blir for fulle utpå kvelden. Samtidig skinner det en selvtilfredshet igjennom hos dem, når de seg i mellom diskuterer Marys barnslige selvmedlidenhet, Kens alkoholisme og depresjon. Det får deres egen lykke til å skinne enda sterkere, det er et sterkt element av sosialarbeid i vennskapsforholdene, og på et eller annet nivå liker de den følelsen, klart det, å kunne si "stakkars" og more seg litt medlidende over de andre, samtidig som de selv ligger trygt inntil hverandre i den gode senga si. Selv de er ikke bedre.

For folk er jo ikke bedre. Ingen av menneskene i Mike Leighs filmer er larger than life. De er lette å kjenne seg igjen i (i motsetning til i serien West Wing, som jeg også har sett mye av de siste årene, der så å si alle karakterene bare blir sterkere, morsommere og mer moralske jo lenger serien varer, de er altfor gode, altfor hederlige og bra til at man egentlig kan se noe av seg selv i dem).
Det er ikke nødvendigvis lett å være menneske hos Mike Leigh. Derfor spurte jeg, pretensiøst, om han som Strindberg synes synd på menneskene. Jeg oversatte det klomsete, brukte ordet humanity. Nei, sa Mike Leigh kontant og skarpt. Jeg synes ikke synd på menneskeheten. Jeg synes ikke synd på folk. Jeg hever meg ikke over andre, jeg lager ikke filmer om "dem", jeg lager filmer om "oss".

Et lignende svar fikk jenta som under Q&A-en på Cinemateket spurte om han som mann syntes det var vanskelig å skape kvinnelige karakterer. Et merkelig og dumt spørsmål, svarte Mike Leigh. Hvorfor skulle det være vanskelig? Vi er mennesker alle sammen, vi er ikke "menn" eller "kvinner". Og som han poengterer gang på gang, lager han ikke film alene, men sammen med skuespillerne, film er samarbeid, sier han, selv om regissøren har en ensom jobb innimellom er det et fellesskap.

Jeg irriterer meg litt over at jeg kobler dette også til 22. juli, at alt skal handle om det, men det er ikke så lett å unngå det denne uka. I essayet "Navnet og tallet" skriver Knausgård om Holocaust, at det ble gjort mulig ved å redusere mennesker til tall i stedet for enkeltnavn, ved å bortdefinere du-et fra tilværelsen og erstatte det med et rent "jeg" eller "vi". Han påpeker at også i den norske terroristens fortellinger er du-et helt fraværende, opplevelsen av det konkrete enkeltmennesket, empatien og omsorgen for den andre. Avisene er fulle av jeg, jeg, jeg, jeg når han forklarer seg, og et abstrakt, usynlig, ubestemmelig vi, definert som en motsetning til de uverdige, navnløse, som må utryddes.

Mike Leighs filmer er derimot fulle av du-et. Han virker ganske enkelt glad i folk, glad i mennesker, fordi han er et selv. Mennesker er svake og sterke, smålige og rause, irriterende og herlige, og det er bare sånn det er. Han snakker ikke om dem. Han snakker om Mary, Tom, Gerri, Ken. Om oss. Meg. Deg.

Jeg blir menneskevennlig av å se filmene til Mike Leigh. Det er fortellinger som gjør meg oppmerksom på den andre. Det er noe lite, og det er noe veldig, veldig stort.

Etiketter:

søndag, februar 26, 2012

Planter, en bekjennelse

- Det kan se ut som du må potte om, sa min venninne og tok nikket mot min gummiaktige jungellignende vindusplante, den eneste planten jeg hadde, som begynte å bli mer gul enn grønn.
- Potte om, sa jeg.
- Ja, sa hun.
Potte om? sa jeg igjen, og hun sukket langt:
- Det betyr at du finner en større potte og kjøper jord til den, og så planter du planten i den nye potta.

Dette er noen uker siden, og jeg har "pottet om" for første gang i mitt liv. Planten som holdt på å dø har plutselig kviknet voldsomt til og blitt mørkegrønn igjen i stedet for gul. I rent overmot over å ha reddet en plante i stedet for å ta livet av den, som jeg pleier, har derfor jeg kjøpt en plante til. Dette er en fredslilje, og de skal være hakket mer sårbare enn jungelplanten som i prinsippet skulle være klin umulig å drepe, men som jeg likevel nesten pinte i hjel. Jeg er litt usikker på hvordan det vil gå.

Planter er rett og slett ikke et område jeg mestrer. Jeg er ganske god til å lage mat, jeg klarer å holde huset noenlunde rent, men jeg kommer til kort når det gjelder ting som skal stå i en potte og vannes. selv om jeg har en romantisk drøm om ha huset fullt av sånt som blomstrer. Noen venner av meg ser ut til å ha en slags naturlig forståelse av potteblomsters indre liv, hva de tåler, hva de ikke tåler, hva de liker. Jeg aner ikke hva plantene liker. Jeg skjønner i det hele tatt ikke hva de vil. De vil selvfølgelig ha vann, så de ikke dør, men hvor ofte vil de ha det? Hvor mye? Hva betyr det når de i butikken anbefaler "litt" vann? En teskje? En desiliter, en halvliter? Vil de ha sol? Vil de ikke ha sol i det hele tatt? Vil de stå i en sørvendt vinduskarm eller er det det samme som å steke dem i ovnen?

Jeg har gjort flere forsøk, som med det nevnte unntaket har endt med kjappe og brutale endelikt. Det mest ambisiøse var for to år siden, da jeg gikk til Mustang Sally i Vogts gate og forelsket meg i en diger sak, nesten et lite tre, med bittesmå grønne blader og et vidunderlig flor av masse bittesmå, hvite, sarte blomster. Hundrevis av små hvite blomster. Den kostet mange hundre kroner, men jeg ga blanke, jeg nølte ikke et sekund. Samme kveld satt jeg i sofaen og så på den nye planten, som jeg litt usikkert hadde plassert i vinduskarmen, og jeg visste dette var hybris, vann over hodet. Det var som å ha bortført en fargerik, fantastisk og fremmedartet fugl, eller ha fått seg en altfor pen kjæreste, og jeg følte planten tok mål av meg tilbake og fant meg for lett.

Det kunne selvfølgelig ikke gå bra. Jeg vannet planten og klappet den og snakket til den, så godt jeg kunne, men etter mindre enn en uke begynte de små hvite blomstene å legge seg som et pollenlag over gulvteppet og sofaen. Jeg støvsugde i fortvilelse. Hver dag. Etter ti dager var alle blomstene vekk, og den begynte å felle bladene sine også. Og på den fjortende dag begikk jeg barmhjertighetsdrap og kastet hele den visne resten, med tungt hjerte.

Og nå sitter jeg og stirrer vaktsomt på en fredslilje, som hittil lever opp til sitt navn og ikke lager bråk, men jeg venter bare på at den skal vende seg mot meg og sabotere og dø. Tillit, det er der det ligger. Jeg har ikke ordentlig tillit til planter. Den gummilignende planten har fått meg til å håpe på nytt, og jeg vet ikke om det vil være verdt det. Kanskje jeg burde holdt meg til de avskårne, som er fine en veldig kort periode, men som ikke er noe varig å satse på. Blomstenes one night stands, på et vis. Men er man romantiker, så er man det.

Etiketter:

søndag, februar 12, 2012

Veksten og fallet


"Jeg er litt overrasket over hvor mye Whitney Houston betydde for mine facebookvenner", kommenterer en fyr på Twitter i dag. Joda. Jeg har hentet fram yndlingslåtene fra jeg var elleve, tretten, fjorten, spilt dem noen ganger og blitt skrekkelig rørt av innlevelsen og trøkket og stemmeprakten og nostalgien og tragedien. Fantastiske Whitney, som jeg husker akkurat som på coveret over, ung og strålende, det kule viltre håret, det skinnende larger than life-smilet og den hvite singleten som er akkurat så løssluppen det lar seg gjøre når du nettopp er blitt global superstjerne, men samtidig har LITT frikirke igjen i deg. Anno 1987. Eller anno 1992, The Bodyguard, it-filmen som min hjerteløst strenge mor ikke ga meg lov til å se på kino fordi den hadde femtenårsgrense, den dirrende gåsehudfremkallende dybden i stemmen hennes i I Will Always Love You, det udiskutable høydepunktet i karrieren. Så stor Whitney Houston var i 1992!

For mange av oss som har spilt Didn't We Almost Have It All og Saving All My Love For You i dag er det vel første gang på en femten års tid, i hvert fall i edru tilstand, at vi tenker over hvor gode låtene er, hvor bra hun synger. Det er den samme snåle effekten som da Michael Jackson døde. Det skjer noe med detaljene som er sladderstoff og kuriosa vi ler av så lenge de er samtidige - i MJs tilfelle rettssaken, det i beste fall underlige forholdet til andres barn, de under vage omstendigheter unnfangede egne barna, kamuflert med ansiktsmasker, galskapen. At han døde forvandlet ham fra latterlig og avdanket til en fallen gud, en skjør blomst, et talent av purt gull, ødelagt av å flydd for nær solen for tidlig. Og vi er tilbake til da vi første gang danset til Bad på fritidsklubb som tiåringer, som om alle de årene vi har betraktet Michael Jackson som en småpedo, creepy gærning aldri har funnet sted. Fucking good career move.

Whitney Houston mistet karrieren, utseendet, verdigheten og stemmen i tur og orden. De siste ti årene har hun vært en has-been og en junkie, en trist historie, vi har glemt at hun fortsatt eksisterte, bortsett fra da hun av en eller annen grunn forsøkte seg på et comeback for to år siden, da publikum på hennes eneste norgeskonsert var snille nok til å klappe. Men nå tar kommentatorene og vi andre fram storheten, høydepunktene, det tidløse i musikken, og Grammy-artistene spiller låtene hennes igjen. Plutselig er også det snuskete og skitne og pinlige fra de siste årene av livet blitt noe større, til og med det at vi har glemt henne får betydning, det blir et ledd i vekst og fall-fortellingen vi omsider får et punktum for, en tragedie som endelig er fullendt. Det er først da det gir mening: Det enorme talentet. De bortkastede sjansene. Den uunngåelige ferden mot slutten. Og vi plasserer oss selv og ungdomsminnene våre inn i det, ungdomsklubben, dagboka med tegninger, kassettene vi hørte på, guttene vi likte, historiene om falne stjerner blir til historier om tiden vår som går, livet som går.

På den ene siden er det paradoksalt å sørge over Whitney Houstons død når hennes liv i grunnen framsto som en like stor tragedie. På den annen side: Det er jo egentlig sånn det er med alt som tar slutt. Plutselig husker man bare det fine. Og det er ikke nødvendigvis noe galt i det.

Etiketter:

torsdag, desember 29, 2011

Når de levende døde våkner


I november og desember pågikk en serie med zombiefilmer på Cinemateket. Her er artikkelen jeg skrev til Cinemateketkatalogen i forbindelse med serien.

I zombiefilmene kan man både se rasisme, terrorfrykt og angst for pandemier, forteller forsker Steen Ledet Christiansen.

- Det interesserer meg å se hvordan zombiefilmen har endret seg – fra Romero gjenoppfant sjangeren med Night of the living dead til vår tids zombiefilmer med frykt for virus og pandemier, sier Steen Ledet Christiansen, førsteamanuensis ved Institut for kultur og globale studier ved Universitetet i Aalborg.
For noen år siden gjorde han en livslang forkjærlighet for zombiefilm om til seriøs forskning. Den underholdende, men dypt pessimistiske filmsjangeren har beveget seg fra subkultur til mainstreamfenomen. Samtidig uttrykker zombiefilmene de hemmelige skrekkforestillingene i samfunnet – enten det handler om overforbruk, pandemier eller terrorfrykt, mener forskeren.

Sexy vampyr, stygg zombie
Sammen med vampyren er zombien vår tids mest populære filmmonster. Det er likevel svært langt mellom den sexy, jomfruelige fjortisvampyren Robert Pattinson i Twilight til de blodtørstige, språkløse og ganske ekle levende døde. Så handler også de to skikkelsene kulturelt stt om helt ulike ting.
- Fortellingene om vampyrene har alltid vært koblet til menneskets sexliv på et eller annet plan. De handler om vårt eget undertrykte begjær, mens zombiene er en trssel som kommer utenfra. Der vampyrskikkelsen dreier seg om usikkerheten på vår egen kropp, handler zombiefilmene om frykten for en fremmed kropp, sier Christiansen.

Voodoo-inspirert
Mens vampyrfilmene har sitt opphav i litteraturen, dukker zombien som kulturfenomen først opp på film. Forestillingen om en levende død har røtter blant annet i voodoo-kulturen på Haiti, der å gjøre noen til en zombie kunne utføres som en straff fra medisinmann eller prest. Men det finnes også paralleller i den amerikanske kulturen mot slutten av 1800-tallet, i historier som Dr. Jekyll og Mr. Hyde og Elefantmannen. I takt med at det amerikanske storsamfunnet vokser fram skapes det en frykt for det ukjente i vår egen kultur, og for det fordreide, ugjenkjennelige mennesket.
Den tidligste zombiefilmen er White Zombie fra 1932, der Bela ”Dracula” Lugosi får en heksedoktor til å forvandle kvinnen han selv er forelsket i til en slags zombie-slave for å lure henne vekk fra sin forlovede. I I walked with a zombie fra et drøyt tiår senere får vestlige plantasjeeiere får brynt seg på vestindisk voodoo.
- I disse tidlige filmene er zombien et offer, en slave. De første zombiefilmene kommer på en tid da de vestlige kolonimaktene er på sammenbruddets rand. På denne tiden er zombien et veldig klart symbol på frykten for det ikke-vestlige, primitive mennesket, sier Christiansen.


Fra kjøpesenter til smittefrykt

Det store vendepunktet i zombiefilmsjangeren kommer med George A. Romero, med filmer som Night of the Living Dead (1968) og Dawn of the Dead (1975). Romero gir sjangeren en ny og samfunnskritisk dimensjon: Her er zombiene flyttet inn i det hvite, amerikanske velferdssamfunnet, og filmene behandler både overforbruk, borgerrettigheter og totalitære samfunn. I Dawn of the Dead finner vi et av de tydeligste eksemplene når hovedpersonene søker tilflukt fra zombiene i et kjøpesenter – selve symbolet på forbrukskulturen. Romero får mange etterfølgere som zombieregissør, men etter ham endrer sjangeren seg lite de neste årtiene. Først rundt år 2000 beveger de levende døde seg ut av subkulturen og inn på de store mainstreamkinoene, med kjente regissører som Danny Boyle og med store skuespillere på rollelisten.
- I Romeros filmer er voodoo-dimensjonen fjernet fra zombiefenomenet, men vi får ikke noen ny forklaring på hvor zombiene kommer fra. De er en trussel som kommer utenfra, en fremmed kropp. Rundt årtusenskiftet begynner trusselen å oppstå gjennom vår egen kropp. Nå handler filmene i større grad om mennesker som blir gjort til zombier gjennom feilslåtte medisinske forsøk eller eksperimenter som menneskene selv er ansvarlige for. I Danny Boyles 28 days later, som jeg mener kan ses som den første av den nye generasjonen zombiefilm, skapes en pandemi gjennom at man prøver å utvikle bedre soldater. I I am Legend, opprinnelig en vampyrroman, blir zombiene til gjennom et feilslått forsøk på å kurere kreft.
- Hvorfor kom denne utviklingen akkurat da?
- For det første speiler filmene frykten for nettverkssamfunn og globalisering. Smitte og sykdom kan spre seg langt raskere når folk blir tettere forbundet med hverandre. Møtet med andre kulturer blir også mye mer umiddelbart, og Vesten opplever eksterne og interne terrorangrep som svar på sin måte å håndtere andre kulturer på. Folk blir redde for at det kjente kan vise seg å være noe fiendtlig. For det andre peker filmene på faren for løpsk bioteknologi, i en tid der kloning og eksperimentering med naturen blir mer og mer alminnelig.

Bush-parodi
Med fare for å spolere noen overraskelser for helt ferske zombiefilmpublikummere: det ender sjelden særlig rosenrødt i denne sjangeren. Zombiefilmene er nesten uten unntak pessimistiske undergangsfortellinger, der det verken finnes noen vei ut eller noen trøst på menneskehetens vegne. De som måtte klare å komme seg levende gjennom halvannen times filmlengde med zombiene betaler som regel en høy pris: De ender ofte med å miste sin egen menneskelighet og godhet, ved å selv bli brutale mordere, vende seg mot sine egne eller isolere seg i destruktive småsamfunn. I Romeros Land of the Dead (2005) er det zombiene som har overtatt verden, og menneskene forskanser seg i et inngjerdet og kontrollert samfunn. Både her og i andre filmer stilles spørsmålet indirekte om hva som egentlig er forskjellen på menneskene og zombiene, og hvem som kan kalles den moralsk høyerestående arten.
- Land of the dead var nærmest en karikatur på Bushs USA. Her beskyttes folk så mye mot ondskapen at de selv blir onde, sier Christiansen.


Angsten for fellesskapet
Forskeren mener det er langt fra tilfeldig at zombiesjangerens renessanse kommer parallelt med begrepene om det globale, åpne samfunnet. Selve kjernen i zombiefilmene er kanskje nettopp menneskets redsel for å bli oppslukt av det store fellesskapet og miste sine egne grenser.
- Vi mennesker holder oss fast i vår egen identitet. Zombiene er mennesker som har sluttet å være individer. De har fått felles identitet, de er like. Budskapet er tydelig – når individet blir oppslukt av massen går det galt. Filmene uttrykker angsten for at fellesskapet skal endre seg fortere enn vi kan styre, og for at vi som individer skal bli utslettet. Slik blir det også temmelig symbolsk med den mye parodierte spisingen av hjerner, som vi finner i enkelte tidlige zombiefilmer – mye av identiteten vår knyttes jo til hjernen, sier Christiansen.
- Er det en klassisk “naturen mot kulturen”-konflikt, det siviliserte mot det dyriske?
- Nei, ikke helt. Zombien har absolutt dyriske trekk, men samtidig er den noe mennesket selv har skapt og er ansvarlig for. Slik blir zombien en vanskapning, som står mellom naturen og kulturen.

Lille zombie, hva nå?
I Skandinavia har ikke zombiefilmene hatt noen markant plass i filmhistorien. Tommy Wirkolas halsbrekkende nazi-zombie-grøsser-komedie Død snø, som fikk et dedikert publikum også utenfor Norge, er et av unntakene.
- Det skandinaviske samfunnet har vært så homogent at man antagelig ikke har hatt behov for å diskutere «det fremmede» på samme måte her, mener Christiansen.
Død snø er en av mange zombiefilmer som også parodierer sjangeren. Ofte er oppblomstringen av parodier et tegn på at en sjanger er på vei ned, og Christiansen tror både vampyrer og zombier snart har passert middagshøyden i populærkulturen for denne gangen.
- Om fem års tid tror jeg zombiefilmene vil ha falt tilbake i subkulturen. Da er det nok et annet monster som vil overta.

Etiketter: ,

mandag, oktober 31, 2011

Ønskereprise: "Vi er advart nå"

Det var mildt sagt ikke spesielt oppløftende å komme hjem til siste voldtektsnytt fra Oslo. Det eneste oppløftende i de siste dagenes debatt er at det faktisk diskuteres konkrete tiltak mot den økende volden, og ikke bare hvordan potensielle ofre kan gjøre seg mindre voldtagbare. Her er kronikken jeg skrev i Bergens Tidende 14. juli i sommer, som svar til Hilde Sandviks utspill et par dager tidligere. Saken finner du også publisert her, og Sandviks kommentar her.

Vi er advart nå

Hva er følgene av at kvinners oppførsel gang på gang blir hovedpoenget i voldtektsdebatten? spør Marie Aubert i sitt tilsvar til debattredaktør Hilde Sandvik.

Sandvik skrev i BT 8. juli om Harald Andersens uttalelse fra 2002, der den daværende lensmannen hevdet at enkelte kvinner med sin oppførsel «ber om å bli voldtatt». Sandvik gir Andersen rett, etter å ha observert overstadig berusede jenter på byen.

For å si det med en gang: Jeg er enig i Sandviks argumenter et godt stykke på vei. Jeg ser ingenting provoserende i å be folk passe på seg selv. Det er sunn fornuft å si «ikke gå alene og drita hjem fra byen hvis du kan unngå det». Det er greit å oppfordre til å gå i følge. (Jeg reagerer riktignok sterkt på metaforene som brukes i denne sammenhengen. Hvordan er det å krenke andres kropp, med det det kan romme av trusler, blåveiser, brukne neser eller ødelagte underliv, relatert til å "stjele en lommebok" mens noen ikke passer på? Er det meningen at vi skal se på kvinnekroppen som en omvandrende risikofaktor i seg selv?)

Men «hun ba om det»-holdningen smitter også over på behandlingen av lovbruddene. Nylig frifant Oslo tingrett tre menn for gruppevoldtekt. I frifinnelsen ble det lagt vekt på at offeret hadde hatt en frivillig one night stand med en helt annen person dagen før, og retten mente dette gjorde henne mindre troverdig som offer.
NRK Brennpunkt avslørte i mai at politiet brukte fire måneder før de overhodet avhørte de mistenkte i en voldtektssak. Til Dagbladet sa offerets advokat Lars Marius Holm at problemet med den lave oppklaringsprosenten i voldtektssaker kan ligge i treg etterforskning og manglende vilje til å prioritere sakene.
«En aktiv seksualkultur» (og hva er nå det? At jenter faktisk har sex, eller til og med har glede av det?) «øker risikoen for å bli utsatt for seksuelle krenkelser eller voldtekt fordi kommunikasjonen rundt grenser synes i en del tilfeller å være krevende» hevdet Marianne Sætre og Veslemøy Grytdal i en rapport utgitt på vegne av Oslopolitiet (NTB, 24. mai).

Når tingrett og politi tilsynelatende er mer opptatt av at voldtektsofrenes oppførsel enn av å etterforske forbrytelsen, forteller det om vaklende rettssikkerhet for halvparten av Norges befolkning. Antagelig ville advarsler som Hilde Sandviks utløst mindre diskusjon hvis ikke forestillingen om at kvinner har «bedt om det» satt så dypt i samfunnet som skulle etterforsket og dømt overgrep.

Kvinners rusinntak i voldtektssaker ble av NRK Brennpunkt i mai kalt «debatten ingen tør å ta». Sandvik istemmer: "Kvifor skal mødrer ikkje lære jentene våre at også kroppen kan ranast?" Etter å ha fulgt vårens voldtektsdebatt, framstår denne problemstillingen for meg som fullstendig snudd på hodet. Er dette virkelig noe ingen sier?
Kvinners uvettige oppførsel, alkoholbruk, manglende evne til å sette grenser, "angring" eller tilbøyelighet til å rave rundt med rumpa utenfor skjørtet er jo nettopp hovedpoenget i årets debatt – og de fleste foregående års debatter.

Hvor er analytikernesom undersøker hva slags holdninger voldtektsmenn sitter inne med? Debatten om hvorfor menn voldtar i fylla, refleksjonene over deres alkoholbruk og kvinnesyn? Hvorfor ser ikke flere kommentatorer på hva politiet gjør for å oppklare sakene, om sporsikringen holder mål, eller hvordan juryordningen fungerer i voldtektssaker?

Problemet er ikke at Sandvik eller Andersen snakker om hvordan kvinner kan prøve å unngå risikofylte situasjoner. Problemet er at når debatten, gang på gang, ender i «Men jenter er nå bra dumme også, da!», gjør det ikke underverker verken for henleggelsesprosenten eller voldtektsofres rettssikkerhet. Vi er advart nå.

(BT, 14. juli 2011)

Etiketter: ,