Den snille gutten

Jeg har spilt Paul Simon hele dagen. Det er lenge siden sist, men han fyller 70 år akkurat i dag, og for en skatt av låter det er når man først begynner å gjenhøre. Bare koringa på Mother and Child Reunion er til å dø for, jeg må holde meg for å ikke begynne å danse på fortauet når Lydverket setter av hele sendingen sin til bursdagsfeiring, og den berger meg gjennom alle oppvaskers mor litt seinere på kvelden.

En stund, særlig i første halvdel av tjueåra, tøffer man seg med hva slags musikk man liker. Ikke nødvendigvis slik at man juger, det er liksom mer snakk om å underslå ting. I en del år var jeg genuint skeptisk til artister som var for glade, for polerte, for snille, for lette å like. Det var andre ting som ga kred: sinte fresende mørkemenn med heroinistfortid, deprimerte vegetarfanatikere med pubertalt problematiske forhold til hjembyen, forpinte singer-songwritere, selvmorderiske elektronika-artister.

Paul Simon er ikke tøff. Han er ikke kul, han er snill, han er soft, og ganske ofte er han glad. Det er dessuten vanskelig å innrømme i sin sinteste ungdom at du med hjerte og sjel elsker den musikken du sovnet til i baksetet på sommerferie da du var ti. Jeg er vokst opp med alle Paul Simon-platene, jeg vet nøyaktig når folkemengden i Central Park bygger opp sine fjerne jubelbrus på Concert in the Park-cd-en, jeg husker å for første gang høre introen på The Boy in the Bubble da jeg var sju og Graceland kom ut. Det er musikken til foreldrene mine. Men nå kremter jeg høyt og sier: det er min også.

I rekken av "du vet at du er voksen når...."-øyeblikk kan jeg nå føye til ett: når du kjenner at du elsker Paul Simon minst like høyt som, og kanskje høyere enn, alle de bistre misantropene, og muligens har gjort det bestandig. På grunn av akkordoverganger som får hjertet til å løfte seg. På grunn av 50 ways to leave your lover, Late in the Evening, You can call me Al, Me and Julio down by the School Yard og hundre andre popsanger som er så slitesterke at du kan vaske dem på 60 grader i tretti år og fortsatt kunne regne med at de redder en fest fra å dø. Og verdens vakreste, reneste stemme. Det kan være så enkelt som det.