Veksten og fallet

"Jeg er litt overrasket over hvor mye Whitney Houston betydde for mine facebookvenner", kommenterer en fyr på Twitter i dag. Joda. Jeg har hentet fram yndlingslåtene fra jeg var elleve, tretten, fjorten, spilt dem noen ganger og blitt skrekkelig rørt av innlevelsen og trøkket og stemmeprakten og nostalgien og tragedien. Fantastiske Whitney, som jeg husker akkurat som på coveret over, ung og strålende, det kule viltre håret, det skinnende larger than life-smilet og den hvite singleten som er akkurat så løssluppen det lar seg gjøre når du nettopp er blitt global superstjerne, men samtidig har LITT frikirke igjen i deg. Anno 1987. Eller anno 1992, The Bodyguard, it-filmen som min hjerteløst strenge mor ikke ga meg lov til å se på kino fordi den hadde femtenårsgrense, den dirrende gåsehudfremkallende dybden i stemmen hennes i I Will Always Love You, det udiskutable høydepunktet i karrieren. Så stor Whitney Houston var i 1992!

For mange av oss som har spilt Didn't We Almost Have It All og Saving All My Love For You i dag er det vel første gang på en femten års tid, i hvert fall i edru tilstand, at vi tenker over hvor gode låtene er, hvor bra hun synger. Det er den samme snåle effekten som da Michael Jackson døde. Det skjer noe med detaljene som er sladderstoff og kuriosa vi ler av så lenge de er samtidige - i MJs tilfelle rettssaken, det i beste fall underlige forholdet til andres barn, de under vage omstendigheter unnfangede egne barna, kamuflert med ansiktsmasker, galskapen. At han døde forvandlet ham fra latterlig og avdanket til en fallen gud, en skjør blomst, et talent av purt gull, ødelagt av å flydd for nær solen for tidlig. Og vi er tilbake til da vi første gang danset til Bad på fritidsklubb som tiåringer, som om alle de årene vi har betraktet Michael Jackson som en småpedo, creepy gærning aldri har funnet sted. Fucking good career move.

Whitney Houston mistet karrieren, utseendet, verdigheten og stemmen i tur og orden. De siste ti årene har hun vært en has-been og en junkie, en trist historie, vi har glemt at hun fortsatt eksisterte, bortsett fra da hun av en eller annen grunn forsøkte seg på et comeback for to år siden, da publikum på hennes eneste norgeskonsert var snille nok til å klappe. Men nå tar kommentatorene og vi andre fram storheten, høydepunktene, det tidløse i musikken, og Grammy-artistene spiller låtene hennes igjen. Plutselig er også det snuskete og skitne og pinlige fra de siste årene av livet blitt noe større, til og med det at vi har glemt henne får betydning, det blir et ledd i vekst og fall-fortellingen vi omsider får et punktum for, en tragedie som endelig er fullendt. Det er først da det gir mening: Det enorme talentet. De bortkastede sjansene. Den uunngåelige ferden mot slutten. Og vi plasserer oss selv og ungdomsminnene våre inn i det, ungdomsklubben, dagboka med tegninger, kassettene vi hørte på, guttene vi likte, historiene om falne stjerner blir til historier om tiden vår som går, livet som går.

På den ene siden er det paradoksalt å sørge over Whitney Houstons død når hennes liv i grunnen framsto som en like stor tragedie. På den annen side: Det er jo egentlig sånn det er med alt som tar slutt. Plutselig husker man bare det fine. Og det er ikke nødvendigvis noe galt i det.