søndag, februar 26, 2012

Planter, en bekjennelse

- Det kan se ut som du må potte om, sa min venninne og tok nikket mot min gummiaktige jungellignende vindusplante, den eneste planten jeg hadde, som begynte å bli mer gul enn grønn.
- Potte om, sa jeg.
- Ja, sa hun.
Potte om? sa jeg igjen, og hun sukket langt:
- Det betyr at du finner en større potte og kjøper jord til den, og så planter du planten i den nye potta.

Dette er noen uker siden, og jeg har "pottet om" for første gang i mitt liv. Planten som holdt på å dø har plutselig kviknet voldsomt til og blitt mørkegrønn igjen i stedet for gul. I rent overmot over å ha reddet en plante i stedet for å ta livet av den, som jeg pleier, har derfor jeg kjøpt en plante til. Dette er en fredslilje, og de skal være hakket mer sårbare enn jungelplanten som i prinsippet skulle være klin umulig å drepe, men som jeg likevel nesten pinte i hjel. Jeg er litt usikker på hvordan det vil gå.

Planter er rett og slett ikke et område jeg mestrer. Jeg er ganske god til å lage mat, jeg klarer å holde huset noenlunde rent, men jeg kommer til kort når det gjelder ting som skal stå i en potte og vannes. selv om jeg har en romantisk drøm om ha huset fullt av sånt som blomstrer. Noen venner av meg ser ut til å ha en slags naturlig forståelse av potteblomsters indre liv, hva de tåler, hva de ikke tåler, hva de liker. Jeg aner ikke hva plantene liker. Jeg skjønner i det hele tatt ikke hva de vil. De vil selvfølgelig ha vann, så de ikke dør, men hvor ofte vil de ha det? Hvor mye? Hva betyr det når de i butikken anbefaler "litt" vann? En teskje? En desiliter, en halvliter? Vil de ha sol? Vil de ikke ha sol i det hele tatt? Vil de stå i en sørvendt vinduskarm eller er det det samme som å steke dem i ovnen?

Jeg har gjort flere forsøk, som med det nevnte unntaket har endt med kjappe og brutale endelikt. Det mest ambisiøse var for to år siden, da jeg gikk til Mustang Sally i Vogts gate og forelsket meg i en diger sak, nesten et lite tre, med bittesmå grønne blader og et vidunderlig flor av masse bittesmå, hvite, sarte blomster. Hundrevis av små hvite blomster. Den kostet mange hundre kroner, men jeg ga blanke, jeg nølte ikke et sekund. Samme kveld satt jeg i sofaen og så på den nye planten, som jeg litt usikkert hadde plassert i vinduskarmen, og jeg visste dette var hybris, vann over hodet. Det var som å ha bortført en fargerik, fantastisk og fremmedartet fugl, eller ha fått seg en altfor pen kjæreste, og jeg følte planten tok mål av meg tilbake og fant meg for lett.

Det kunne selvfølgelig ikke gå bra. Jeg vannet planten og klappet den og snakket til den, så godt jeg kunne, men etter mindre enn en uke begynte de små hvite blomstene å legge seg som et pollenlag over gulvteppet og sofaen. Jeg støvsugde i fortvilelse. Hver dag. Etter ti dager var alle blomstene vekk, og den begynte å felle bladene sine også. Og på den fjortende dag begikk jeg barmhjertighetsdrap og kastet hele den visne resten, med tungt hjerte.

Og nå sitter jeg og stirrer vaktsomt på en fredslilje, som hittil lever opp til sitt navn og ikke lager bråk, men jeg venter bare på at den skal vende seg mot meg og sabotere og dø. Tillit, det er der det ligger. Jeg har ikke ordentlig tillit til planter. Den gummilignende planten har fått meg til å håpe på nytt, og jeg vet ikke om det vil være verdt det. Kanskje jeg burde holdt meg til de avskårne, som er fine en veldig kort periode, men som ikke er noe varig å satse på. Blomstenes one night stands, på et vis. Men er man romantiker, så er man det.

Etiketter:

0 Kommentarer:

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

<< Startsiden