søndag, februar 26, 2012

Planter, en bekjennelse

- Det kan se ut som du må potte om, sa min venninne og tok nikket mot min gummiaktige jungellignende vindusplante, den eneste planten jeg hadde, som begynte å bli mer gul enn grønn.
- Potte om, sa jeg.
- Ja, sa hun.
Potte om? sa jeg igjen, og hun sukket langt:
- Det betyr at du finner en større potte og kjøper jord til den, og så planter du planten i den nye potta.

Dette er noen uker siden, og jeg har "pottet om" for første gang i mitt liv. Planten som holdt på å dø har plutselig kviknet voldsomt til og blitt mørkegrønn igjen i stedet for gul. I rent overmot over å ha reddet en plante i stedet for å ta livet av den, som jeg pleier, har derfor jeg kjøpt en plante til. Dette er en fredslilje, og de skal være hakket mer sårbare enn jungelplanten som i prinsippet skulle være klin umulig å drepe, men som jeg likevel nesten pinte i hjel. Jeg er litt usikker på hvordan det vil gå.

Planter er rett og slett ikke et område jeg mestrer. Jeg er ganske god til å lage mat, jeg klarer å holde huset noenlunde rent, men jeg kommer til kort når det gjelder ting som skal stå i en potte og vannes. selv om jeg har en romantisk drøm om ha huset fullt av sånt som blomstrer. Noen venner av meg ser ut til å ha en slags naturlig forståelse av potteblomsters indre liv, hva de tåler, hva de ikke tåler, hva de liker. Jeg aner ikke hva plantene liker. Jeg skjønner i det hele tatt ikke hva de vil. De vil selvfølgelig ha vann, så de ikke dør, men hvor ofte vil de ha det? Hvor mye? Hva betyr det når de i butikken anbefaler "litt" vann? En teskje? En desiliter, en halvliter? Vil de ha sol? Vil de ikke ha sol i det hele tatt? Vil de stå i en sørvendt vinduskarm eller er det det samme som å steke dem i ovnen?

Jeg har gjort flere forsøk, som med det nevnte unntaket har endt med kjappe og brutale endelikt. Det mest ambisiøse var for to år siden, da jeg gikk til Mustang Sally i Vogts gate og forelsket meg i en diger sak, nesten et lite tre, med bittesmå grønne blader og et vidunderlig flor av masse bittesmå, hvite, sarte blomster. Hundrevis av små hvite blomster. Den kostet mange hundre kroner, men jeg ga blanke, jeg nølte ikke et sekund. Samme kveld satt jeg i sofaen og så på den nye planten, som jeg litt usikkert hadde plassert i vinduskarmen, og jeg visste dette var hybris, vann over hodet. Det var som å ha bortført en fargerik, fantastisk og fremmedartet fugl, eller ha fått seg en altfor pen kjæreste, og jeg følte planten tok mål av meg tilbake og fant meg for lett.

Det kunne selvfølgelig ikke gå bra. Jeg vannet planten og klappet den og snakket til den, så godt jeg kunne, men etter mindre enn en uke begynte de små hvite blomstene å legge seg som et pollenlag over gulvteppet og sofaen. Jeg støvsugde i fortvilelse. Hver dag. Etter ti dager var alle blomstene vekk, og den begynte å felle bladene sine også. Og på den fjortende dag begikk jeg barmhjertighetsdrap og kastet hele den visne resten, med tungt hjerte.

Og nå sitter jeg og stirrer vaktsomt på en fredslilje, som hittil lever opp til sitt navn og ikke lager bråk, men jeg venter bare på at den skal vende seg mot meg og sabotere og dø. Tillit, det er der det ligger. Jeg har ikke ordentlig tillit til planter. Den gummilignende planten har fått meg til å håpe på nytt, og jeg vet ikke om det vil være verdt det. Kanskje jeg burde holdt meg til de avskårne, som er fine en veldig kort periode, men som ikke er noe varig å satse på. Blomstenes one night stands, på et vis. Men er man romantiker, så er man det.

Etiketter:

søndag, februar 12, 2012

Veksten og fallet


"Jeg er litt overrasket over hvor mye Whitney Houston betydde for mine facebookvenner", kommenterer en fyr på Twitter i dag. Joda. Jeg har hentet fram yndlingslåtene fra jeg var elleve, tretten, fjorten, spilt dem noen ganger og blitt skrekkelig rørt av innlevelsen og trøkket og stemmeprakten og nostalgien og tragedien. Fantastiske Whitney, som jeg husker akkurat som på coveret over, ung og strålende, det kule viltre håret, det skinnende larger than life-smilet og den hvite singleten som er akkurat så løssluppen det lar seg gjøre når du nettopp er blitt global superstjerne, men samtidig har LITT frikirke igjen i deg. Anno 1987. Eller anno 1992, The Bodyguard, it-filmen som min hjerteløst strenge mor ikke ga meg lov til å se på kino fordi den hadde femtenårsgrense, den dirrende gåsehudfremkallende dybden i stemmen hennes i I Will Always Love You, det udiskutable høydepunktet i karrieren. Så stor Whitney Houston var i 1992!

For mange av oss som har spilt Didn't We Almost Have It All og Saving All My Love For You i dag er det vel første gang på en femten års tid, i hvert fall i edru tilstand, at vi tenker over hvor gode låtene er, hvor bra hun synger. Det er den samme snåle effekten som da Michael Jackson døde. Det skjer noe med detaljene som er sladderstoff og kuriosa vi ler av så lenge de er samtidige - i MJs tilfelle rettssaken, det i beste fall underlige forholdet til andres barn, de under vage omstendigheter unnfangede egne barna, kamuflert med ansiktsmasker, galskapen. At han døde forvandlet ham fra latterlig og avdanket til en fallen gud, en skjør blomst, et talent av purt gull, ødelagt av å flydd for nær solen for tidlig. Og vi er tilbake til da vi første gang danset til Bad på fritidsklubb som tiåringer, som om alle de årene vi har betraktet Michael Jackson som en småpedo, creepy gærning aldri har funnet sted. Fucking good career move.

Whitney Houston mistet karrieren, utseendet, verdigheten og stemmen i tur og orden. De siste ti årene har hun vært en has-been og en junkie, en trist historie, vi har glemt at hun fortsatt eksisterte, bortsett fra da hun av en eller annen grunn forsøkte seg på et comeback for to år siden, da publikum på hennes eneste norgeskonsert var snille nok til å klappe. Men nå tar kommentatorene og vi andre fram storheten, høydepunktene, det tidløse i musikken, og Grammy-artistene spiller låtene hennes igjen. Plutselig er også det snuskete og skitne og pinlige fra de siste årene av livet blitt noe større, til og med det at vi har glemt henne får betydning, det blir et ledd i vekst og fall-fortellingen vi omsider får et punktum for, en tragedie som endelig er fullendt. Det er først da det gir mening: Det enorme talentet. De bortkastede sjansene. Den uunngåelige ferden mot slutten. Og vi plasserer oss selv og ungdomsminnene våre inn i det, ungdomsklubben, dagboka med tegninger, kassettene vi hørte på, guttene vi likte, historiene om falne stjerner blir til historier om tiden vår som går, livet som går.

På den ene siden er det paradoksalt å sørge over Whitney Houstons død når hennes liv i grunnen framsto som en like stor tragedie. På den annen side: Det er jo egentlig sånn det er med alt som tar slutt. Plutselig husker man bare det fine. Og det er ikke nødvendigvis noe galt i det.

Etiketter: