søndag, april 22, 2012

Om å være glad i folk. Møtet med Mike Leigh


På fredag intervjuet jeg Mike Leigh ganske kort for nettsidene våre i forbindelse med at han besøkte Filmens Hus, først for en master class og så et besøk på Cinemateket-visningen av Another Year. Mike Leigh har snilt hvitt julenisseskjegg, et kvasst blikk og en like kvass replikk. Jeg har ikke sett alle filmene hans, men jeg har sett en del, særlig fra de siste årene, og de treffer meg dypt. Det er filmer som uttrykker stor kjærlighet og medfølelse med karakterene, men som hjertebristende vondt viser fram svakhetene deres. Smålighet, sjalusi, ensomhet, selvmedlidenhet, faenskap.

I fjor brukte jeg timevis på å snakke om karakterene i Another Year med en venninne, særlig hvorfor det går så galt med Mary, hva det er som gjør at hun ikke klarer å forandre livet sitt, fanget i sin egen selvopptatthet, sitt desperate ønske om å holde seg ung og sin store skuffelse over hvor urettferdig livet har vært mot henne. Vi trakk linjer til folk vi kjente, til oss selv. Filmen er vakker og vennlig og nådeløs. Ikke engang det nydelige ekteparet Gerri og Tom, filmens varme sentrum, går fri. De er kjærlige og rause, og hjemmet deres står alltid åpent for de skakkjørte, ensomme vennene deres, de lager mat og åpner vinflasker til dem, byr på hjemmedyrkede grønnsaker, trøster dem når de gråter over livet og lar dem sove over når de blir for fulle utpå kvelden. Samtidig skinner det en selvtilfredshet igjennom hos dem, når de seg i mellom diskuterer Marys barnslige selvmedlidenhet, Kens alkoholisme og depresjon. Det får deres egen lykke til å skinne enda sterkere, det er et sterkt element av sosialarbeid i vennskapsforholdene, og på et eller annet nivå liker de den følelsen, klart det, å kunne si "stakkars" og more seg litt medlidende over de andre, samtidig som de selv ligger trygt inntil hverandre i den gode senga si. Selv de er ikke bedre.

For folk er jo ikke bedre. Ingen av menneskene i Mike Leighs filmer er larger than life. De er lette å kjenne seg igjen i (i motsetning til i serien West Wing, som jeg også har sett mye av de siste årene, der så å si alle karakterene bare blir sterkere, morsommere og mer moralske jo lenger serien varer, de er altfor gode, altfor hederlige og bra til at man egentlig kan se noe av seg selv i dem).
Det er ikke nødvendigvis lett å være menneske hos Mike Leigh. Derfor spurte jeg, pretensiøst, om han som Strindberg synes synd på menneskene. Jeg oversatte det klomsete, brukte ordet humanity. Nei, sa Mike Leigh kontant og skarpt. Jeg synes ikke synd på menneskeheten. Jeg synes ikke synd på folk. Jeg hever meg ikke over andre, jeg lager ikke filmer om "dem", jeg lager filmer om "oss".

Et lignende svar fikk jenta som under Q&A-en på Cinemateket spurte om han som mann syntes det var vanskelig å skape kvinnelige karakterer. Et merkelig og dumt spørsmål, svarte Mike Leigh. Hvorfor skulle det være vanskelig? Vi er mennesker alle sammen, vi er ikke "menn" eller "kvinner". Og som han poengterer gang på gang, lager han ikke film alene, men sammen med skuespillerne, film er samarbeid, sier han, selv om regissøren har en ensom jobb innimellom er det et fellesskap.

Jeg irriterer meg litt over at jeg kobler dette også til 22. juli, at alt skal handle om det, men det er ikke så lett å unngå det denne uka. I essayet "Navnet og tallet" skriver Knausgård om Holocaust, at det ble gjort mulig ved å redusere mennesker til tall i stedet for enkeltnavn, ved å bortdefinere du-et fra tilværelsen og erstatte det med et rent "jeg" eller "vi". Han påpeker at også i den norske terroristens fortellinger er du-et helt fraværende, opplevelsen av det konkrete enkeltmennesket, empatien og omsorgen for den andre. Avisene er fulle av jeg, jeg, jeg, jeg når han forklarer seg, og et abstrakt, usynlig, ubestemmelig vi, definert som en motsetning til de uverdige, navnløse, som må utryddes.

Mike Leighs filmer er derimot fulle av du-et. Han virker ganske enkelt glad i folk, glad i mennesker, fordi han er et selv. Mennesker er svake og sterke, smålige og rause, irriterende og herlige, og det er bare sånn det er. Han snakker ikke om dem. Han snakker om Mary, Tom, Gerri, Ken. Om oss. Meg. Deg.

Jeg blir menneskevennlig av å se filmene til Mike Leigh. Det er fortellinger som gjør meg oppmerksom på den andre. Det er noe lite, og det er noe veldig, veldig stort.

Etiketter: